Er det feigt å gi opp å lese en bok ferdig?

 

Kameleonmenneskene Hans Olav Lahlum

 

 

Det er ikke ofte jeg sliter med å komme gjennom bøker, det hører til de raritetene i min private lesehistorie.

Men det har hendt. Første gang tror jeg må ha vært en bok av Tarjei Vesaas, Fuglane. Den fikk jeg liksom aldri foten for. Årsaken var ikke nynorsk, for det liker jeg  faktisk, men det var noe knotete og drøvtyggende over skrivemåten. jeg likte rett og slett ikke måten Vesaas skrev på , heller ikke tematikken hans og hvordan han behandlet den. Han er/var sikkert flink, selv om jeg ikke fikk foten.

Den samme følelsen sitter jeg med mens jeg leser Hans Olav Lahlums "Kameleonmenneskene".Nå har jeg pint meg gjennom 180 sider og legger den resolutt til siden, eller ihvertfall sparer den til en regnværsdag eller en desperat sykdomsperiode.

Lahlum er sikkert også en dyktig forfatter selv om jeg ikke liker det jeg leser, bare så det er sagt.

Plottet er sikkert greit, selv om jeg synes det virker utrolig overkonstruert. Det er heller ikke plottet jeg reagerer på. I en annen forfatters hender hadde dette kunnet bli noe riktig spennende.

Nei. Det er språket. Og stilen. Noe så oppstyltet og slitsomt å lese må man lete lenge etter.

Et eksempel på hva jeg ikke liker:

"Onsdag 22. mars 1972 våknet jeg da vekkerklokken ringte halv åtte.Sakens spenningsnivå var tydeligvis blitt så høyt at mitt søvnbehov gikk ned.Jeg var lys våken og klar til etterforskningsinnsats i løpet av et halvt minutt etter at klokken ringte." (S.164)

Hvorfor ikke bare skrive: "Jeg våknet halv åtte, klar til å jobbe."

Det er så mye ord, så mange unødvendige ord, så mange innskutte bisetninger og digresjoner. Rett og slett irriterende.

Samtidig er det en slags gymnasial flink-til-å-skrive-stil gjennom hele teksten. Og snusfornuftig. Jeg tenker på Inspektør Snusen og Mikke Mus. Eplekjekk, barnslig.

For mange adjektiv. Altfor mange adverb. Slitsomt. Nerdete.

Når karakterene snakker, er det som de leser opp fra en tekst produsert i direktoratet. Jeg savner det levende, det normale. Noe jeg kan identifisere meg med.

Selvfølgelig kan denne stilen være valgt helt bevisst. Da må jeg bare beklage at den ikke treffer meg helt.

Er den det ikke er det ille. (Hvor har konsulenten vært?)

Jeg hadde derimot sikker satt pris på å prate med Lahlum; han virker som en interessant fyr på mange måter. Men krimbøkene hans tror jeg at jeg styrer unna.

Eller som Lahlum kunne sagt det; "Jeg fikk en plutselig og uventet innskytelse om at kriminalhistoriene, de som er skrevet av Hans Olav Lahlum altså, er noe jeg antagelig skal holde meg milevis unna også i fremtiden, selv om jeg på ingen måte vil underslå at jeg liker sjangeren som sådan..."

 

 Lee Child, "Gjesten" fikk overta . Og se det er en helt annen historie...

 

 

Én kommentar

tombola

15.09.2013 kl.10:33

Hehe, han er nok bedre i sjakk! Holder også på med en jeg er i ferd med å gi opp (og det er ikke så ofte): Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Hun tar opp et vanskelig (?) tema (ME), men det får være måte på utbroderinger...

Skriv en ny kommentar

hits