Magikerne

 

Magikerna

 

Isbn:9789187173752

Forlag: Stockholm text

Ebok: Epub

Sjanger: Fantasy

 

 

Nok en tilfeldighet som ledet til et hyggelig bekjentskap! Dumpet borti denne på en svensk nettside, lastet ned og startet lesingen!

Lev Grossman ( f. 1969) er en amerikansk forfatter og journalist. Han har skrevet for diverse aviser og tidsskrifter og anmelder for tiden bøker i amerikanske Time.

Magikerna er første bok i en trilogi om Quentin Coldwater, en ung, intelligent og noe desillusjonert ung mann. Quentin savner noe i livet sitt, noe han til tross for sin store begavelse og høye IQ ikke helt vet hva er. Livet er en gjentagende strøm av kjedsommeligheter.

Plutselig inntreffer uforutsigbare hendelser i livet hans og han tas opp som student ved det hemmelige, usynlige og ikke minst eksklusive universitetet Brakebills.

Der får han lære seg magi!

Dette er en slags Harry Potter for voksne. I tillegg til magi får Quentin lære om "sex and drugs" og tilværelsen tar helt andre former enn tidligere.

Utdanningen ved Brakebills viser seg å ikke være helt ufarlig; det er skumle krefter som lurer, noe som krever sin mann eller sine magikere.

I tillegg til å lære magi, lærer Quentin ganske mye om seg selv. Og om kjærlighet og vennskap.

Språket er malerisk og  (gudskjelov) "voksent". Det er stor avstand til barnebøker innen samme sjanger. Forfatteren til Game of Thrones, George R.R. Martin, sier at

"Magikerne forholder seg til Harry Potter som et glass irsk whisky forholder seg til en kopp svak te".

Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men vi får se ...

Uansett var det morsomt å lese fantasy for en gangs skyld og jeg tror ikke det stopper med første del av trilogien.

 

 

 

 

The Demonologist

 

 



 

 

 

Andrew Pyper var et ukjent navn for meg.

Jeg dumpet tilfeldigvis borti det fordi Amazon.com hadde et tilbud  om gratisversjon av John Milton "Paradise Lost" , der Pyper hadde skrevet et veldig godt forord og med utdrag av hans bok "The Demonolgist" som tillegg.

Jeg "kjøpte" gratisboken, fikk fot for tillegget og kjøpte like gjerne hele greia.

Historien handler om hvordan hovedpersonen, professor David Ullman - en kapasitet innenfor litteratur og demonologi på det stedlige universitetet, dras inn i en merkelig historie.

Han ønskes til Venezia for å vurdere noe. Han vil få ta med seg datteren sin, reise, kost og losji på et luksushotell pluss godt honorar er betalingen.

Ullman er ikke uten videre interessert, men blir det etterhvert. For ikke å røpe for mye av handlingen kan jeg vel bare si at det er fler merkelige tildragelser og boka er til tider skremmende skummel.

Hvorvidt denne boka ender godt er det ikke opptil meg å bedømme.

I tillegg til å være spennende er den godt skrevet, språket er beklageligvis til tider noe akademisk, men det er kanskje ikke så rart; ting kretser rundt "Paradise Lost", litteratur og kulturhistorie og innehar karakterer vi har hørt om, men helst ikke vil treffe på.

Hvem vil møte selveste Belial en mørk høstnatt, liksom?

Venezia gir også en  god ramme rundt denne typen fortellinger, hvilket annet levende sted i verden er liv, tidligere glans og dekadent forfall så fysisk tilstede?

Om du liker en velskrevet, ikke for lang, historie med referanser til litteratur og religion, er det mye som tyder på at dette er boka for deg. Pyper skriver innsiktsfullt om en av våre viktigste myter, Lucifermyten og utstøtelsen fra paradiset, med uttallige henvisninger til John Milton. Liker du sånt, som jeg gjør, er du solgt...

Det skjer også eksistensielle endringer med hovedpersonen underveis, så det er noe for de mindre spenningshungrige også.

Jeg kastet meg over den, leste den mye under våkenetter og var til tider glad jeg ikke var alene i huset.

Og neste gang du er i byen for å handle; Er det ikke noe merkelig med den mannen som kikket så lenge på deg ved toppen av rulletrappen? Eller hvor ble det egentlig av den dama med det lange hvite håret og hippiekjolen? Og snakket hun til deg eller innbilte du deg det?

God lesning!

 

 

 

Stikkord:

Er det feigt å gi opp å lese en bok ferdig?

 

Kameleonmenneskene Hans Olav Lahlum

 

 

Det er ikke ofte jeg sliter med å komme gjennom bøker, det hører til de raritetene i min private lesehistorie.

Men det har hendt. Første gang tror jeg må ha vært en bok av Tarjei Vesaas, Fuglane. Den fikk jeg liksom aldri foten for. Årsaken var ikke nynorsk, for det liker jeg  faktisk, men det var noe knotete og drøvtyggende over skrivemåten. jeg likte rett og slett ikke måten Vesaas skrev på , heller ikke tematikken hans og hvordan han behandlet den. Han er/var sikkert flink, selv om jeg ikke fikk foten.

Den samme følelsen sitter jeg med mens jeg leser Hans Olav Lahlums "Kameleonmenneskene".Nå har jeg pint meg gjennom 180 sider og legger den resolutt til siden, eller ihvertfall sparer den til en regnværsdag eller en desperat sykdomsperiode.

Lahlum er sikkert også en dyktig forfatter selv om jeg ikke liker det jeg leser, bare så det er sagt.

Plottet er sikkert greit, selv om jeg synes det virker utrolig overkonstruert. Det er heller ikke plottet jeg reagerer på. I en annen forfatters hender hadde dette kunnet bli noe riktig spennende.

Nei. Det er språket. Og stilen. Noe så oppstyltet og slitsomt å lese må man lete lenge etter.

Et eksempel på hva jeg ikke liker:

"Onsdag 22. mars 1972 våknet jeg da vekkerklokken ringte halv åtte.Sakens spenningsnivå var tydeligvis blitt så høyt at mitt søvnbehov gikk ned.Jeg var lys våken og klar til etterforskningsinnsats i løpet av et halvt minutt etter at klokken ringte." (S.164)

Hvorfor ikke bare skrive: "Jeg våknet halv åtte, klar til å jobbe."

Det er så mye ord, så mange unødvendige ord, så mange innskutte bisetninger og digresjoner. Rett og slett irriterende.

Samtidig er det en slags gymnasial flink-til-å-skrive-stil gjennom hele teksten. Og snusfornuftig. Jeg tenker på Inspektør Snusen og Mikke Mus. Eplekjekk, barnslig.

For mange adjektiv. Altfor mange adverb. Slitsomt. Nerdete.

Når karakterene snakker, er det som de leser opp fra en tekst produsert i direktoratet. Jeg savner det levende, det normale. Noe jeg kan identifisere meg med.

Selvfølgelig kan denne stilen være valgt helt bevisst. Da må jeg bare beklage at den ikke treffer meg helt.

Er den det ikke er det ille. (Hvor har konsulenten vært?)

Jeg hadde derimot sikker satt pris på å prate med Lahlum; han virker som en interessant fyr på mange måter. Men krimbøkene hans tror jeg at jeg styrer unna.

Eller som Lahlum kunne sagt det; "Jeg fikk en plutselig og uventet innskytelse om at kriminalhistoriene, de som er skrevet av Hans Olav Lahlum altså, er noe jeg antagelig skal holde meg milevis unna også i fremtiden, selv om jeg på ingen måte vil underslå at jeg liker sjangeren som sådan..."

 

 Lee Child, "Gjesten" fikk overta . Og se det er en helt annen historie...

 

 

Stikkord:

Dagen før jeg fylte sytten ... (En påminnelse)



 

 

Den 11 September 1973, dagen før jeg skulle fylle sytten år, tok historien en radikal og brutal vending.

I fjernsynet (som det het på den tiden) viste Dagsrevyen bilder av tanks og soldater som gikk til angrep på egne landsmenn i Chile.

Landets valgte president , Salvador Allende, ble drept og man satte inn Augusto Pinochet som diktator og leder for militærstyret.

I det hele tatt et skremmende scenario fra virkeligheten og i tillegg med kjappe overføringer i media, til å være på den tiden.

(Her må vi huske på at det er bare et år eller to tidligere medievirkeligheten ble endret ved at vi fikk se direkteoverføringer fra Vietnamkrigen.I dag er det dagligdags kost og alle hendelser overføres simultant i mengder av kanaler, kommenteres på Facebook og Twitter nesten før de skjer. Tidene forandrer seg.)

12 September, samme dag jeg feiret, fengslet militærdiktaturet Victor Jara for å drepe ham noen dager senere.

Dette og lignende hendelser førte direkte til en radikalisering og var for mange, deriblant meg, starten på et hektisk politisk potetløp.

Uten å dvele ved fortiden, mener jeg at det er greit å minnes denne tiden, minnes alle de som ble internert, torturert og drept - alle de som måtte flykte.

Og det er greit å kanskje tenke litt over vår egen hverdag; Vi kan si og skrive hva vi vil, mene hva vi vil, velge de politikerne vi vil - men trenger kanskje bevisstheten om at demokrati ikke er en selvfølge og at det er skjør ting...

 

 

Denise Rudberg - Två gånger är en vana.

To ganger er en vane av Denise Rudberg (Innbundet)

 

Denne boka tar meg tilbake til Stockholm, til den mer fasjonable bydelen Östermalm; bydelen med de gjennomsnittlig største og dyreste leilighetene og hvor snittinntektene er høye.

Selvsagt skurrer det stygt i besteborgerlighetens paradis og Denise Rudberg blottlegger en verden med egne regler, egen moralkodeks og mye "sosial make up".

Hun fortsetter i sin egen sjanger, elegant crime, og selvsagt er det en viss eleganse å spore, men bak alle fasader ligger de samme svakhetene,drivkrefter og motivasjonsfaktorer som hos alle mennesker.

Hovedpersonen er fortsatt Marianne Jidhoff og hennes  utvalgte, nesten hemmelige, gruppe knyttet til politi og påtalemakt.

Historien er relativt drivende; man merker også her en stramt bygget dramaturgi. Her er de "herligste" ingredienser; mord, mishandling, maktkamp. En maktkamp som gjør seg bemerket langt inn i påtalemyndighetenes rekker. Drama på flere nivåer.

Språker er levende og beskrivende; Rudberg evner å gi karakterene særegne trekk og å gjøre dem menneskelige. Når hun snakker om mat, særlig bakverk, er det så jeg får lyst til å smake, lyst til å finne nærmeste mathall og handle til kortleserne blør.

(Om jeg skal jobbe livet av meg, MÅ jeg få smakt Iransk Kaviar ... eller kanskje la være, siden 28 gram vil koste meg nesten  250 dollar.)

Hun tegner også en Stockholm man får lyst til å besøke igjen.Jeg må jo innrømme at Denise Rudberg ikke er noen dyptpløyende forfatter, dette er pur underholdning. Mer i min egendefinerte "Lettlest"-kategori.

Men når det er sagt; god underholdning, troverdig persongalleri og drivende historie. Ikke verst bare det?

Nå har jeg kun lest Två gånger är en vana på svensk, men den er sikkert like god oversatt.

Anbefales!

 

 

 

 

 

Jeg har snakket med Jimi Hendrix.

Og Knut Hamsun. Og John Lennon.

Hva de sa?
Jimi sa blant annet at han er lei flinkisene som covrer ham; "Hvorfor finner de ikke på noe sjøl? Jeg gadd aldri covre meg selv en gang - musikk skal være dynamisk, foranderlig og innovativ ..."
Hamsun sa noe av det samme, han var "... bestyrtet  over det lave niveauet i nyere norsk litteratur når det kommer til originalitet, det er lige som man skriver de samme bøker gang på gang ..."
John Lennon sa ikke noe utover: "All You need is Love! Now more than ever!"

Neida. Jeg bare kødder. Men det hadde vært morsomt å snakke med de døde. Noen påstår jo at de gjør det? "Synske " Lisa Williams påstår dette og tar attpåtil penger for å gjøre det fra scenen.
Ville du betalt 600 kroner for å høre henne bløffe om den avdøde bestemoren din eller lignende?
Her burde noen konstruere en lov ( faktisk) slik at de svakere og mest lettlurte blant oss kunne beskyttes mot sjarlataner og svindlere.

I tillegg er dette direkte farlig for enkelte menneskers psykiske helse.


Dette er verre enn kvakksalveri, dette er uetisk profittjag og lek med andres desperasjon og såre følelser. Å tjene penger på andres dype og ektefølte savn etter sine kjære er en skammelig affære!

Mahatma Gandhi er helt enig meg. Måtte bare si det!

Stikkord:

E-bøker ... igjen.

Det går en interessant diskusjon rundt e-boka for tiden og denne diskusjonen åpner for spennende løsninger i framtida.

Gert Nygårdshaug startet vel denne diskusjonen for alvor her i Norge og er vi heldige skaper han en trend; han gir selv ut boka si som e-bok og selger den på egen hjemmeside til en langt lavere pris enn du må betale i bokhandlerkjedene.

Jeg synes dette er en genial løsning. Og du skal se dette blir mer og mer vanlig; de store forlagene tar seg av produksjon, distribusjon og markedsføring av papirutgaven - forfatteren selv  tar seg av den elektroniske publiseringen og salget av e-boka.

Forfatteren vil sitte igjen med mye mer av inntektene selv, så for forfatter-leser dyaden er dette en vinn/vinn-greie.

Nå er nok dette enklere for allerede etablerte forfattere, forfattere som har en fast leserskare uansett. De unge/eldre forløpig ukjente/to come/etc. opplever nok en annen virkelighet. Hverken Tom Egeland eller Gert Nygårdshaug trenger voldsom eksponering for å bli kjent i markedet; det kommer nesten av seg selv.

Men jeg skulle likevel håpe at fler følger hans eksempel; selge e-boka rimelig (gjerne under hundrelappen), beholde rubbel og bit selv, samt få fornøyde brettleserentusiaster.

Som en trøst for forlag og bokhandlere; jeg tror nok ikke papirboka vil avgå ved døden på lenge ennå. Det betyr ikke at det er forbudt å tenke nytt? Hva om bokhandlene ble mer  "nedlastingsstasjoner", et sted du kunne sitte i ro og mak og laste ned e-bøker, bla i prøveversjoner, kanskje ta en pils (eller kaffe) og kose deg i boklige omgivelser?

Kombinasjonen lave priser, god tilgjengelighet, bredde og atmosfære - det er en ønskebokhandel. En moderne variant av Shakespeare & company?

(Så kan dere selge papir og pynt  et annet sted?)

For som man sa en gang; If You can't beat them  join them!

 

 

 

 

Stikkord:

Denise Rudberg - Ett litet snedsprång

Et lite sidesprang Denise Rudberg

 

 

Denise Rudberg var for meg et helt nytt bekjentskap. Og jeg må vel innrømme at jeg nok aldri hadde tatt sjansen på å lese noe av henne om jeg ikke tilfeldigvis hadde fått  "Ett litet snedsprång" som e-bok, gratis på kjøpet sammen med en flaske svensk mineralvann. (Loka :) )

Jeg har skjønt at hun har skrevet i "chic lit "- sjangeren tidligere, men nå gått over til krim i sin egen sjanger ; Elegant crime. (Det byr meg imot å skrive sjanger, i min tid het det genre ..)

Chic lit leser jeg ikke av prinsipp etter å ha truet meg gjennom Bridget Jones i sin tid, så den delen av forfatterskapet vet jeg nada om. Vil heller ikke vite noe mer.

"Ett litet snedsprång" derimot leste jeg. (På norsk ; Et lite sidesprang)

Jeg innrømmer at jeg alltid er voldsomt skeptisk til bøker som starter med å presentere et utvalg av hovedpersonene, men jeg kom over det og startet. Historien fenget meg  relativt raskt. Det er tydelig at Rudberg behersker dramaturgiens kunst; historien er godt konstruert. I tillegg er hun god på å beskrive Stockholm, en desidert favborittby og ikke minst like god til å beskrive  det lettere dekadente, kjedsommelige og utrolig ekle  forstadsfruelivet. Anna Anka revisited!

Det er lett å bli interessert i hovedpersonen Marianne Jidhoff, en lettere overvektig dame i femtiåra med hang til hvetebakst og smugrøking; hun er troverdig, sammensatt og med de samme bekymringene som de fleste av oss.

Intrigen er drivende og bærer igjen preg av dramaturgens hånd. Hvor det elegante befinner seg har jeg vanskelig for å se, men det viser kanskje til overklassegarnityren til enkelte av karakterene.

I vrimmelen av krimbøker må jeg anbefale dere å gi denne en sjanse; jeg ble såpass vekket at jeg bestilte neste bok "Två gånger är en vana". Ikke verst, det skal jeg bare si!

(Men det er klart; jeg lastet den ned som e-bok til en pris av 99,- svenske kroner. Sorry CappelenDamm! )

 

 

 

 

 

 

Last ned "Helvetesparadiset " GRATIS!



 

Fredagsgave til nære og fjerne venner;

last ned Helvetesparadiset GRATIS  i e-format!

 

Passer så godt som alle formater.

God lesning!

 

 

Stikkord:

Fik du hørt din melodi - Steen Christensen

 

Noen bøker griper meg på en særegen måte og det er ikke alltid jeg kan forklare helt hvorfor eller hvordan.

Denne boken, "Fik du hørt din melodi" av Steen Christensen (Dansk), er en slik bok.

En kort, lavmælt sak på 191 sider, men spekket med innhold. Det meste  mellomlinjene eller i form av "bakteppet".

Handlingen utspiller seg i København og forfatteren tar oss med på en tur, både rundt i byen og rundt i de forskjellige lagene i samfunnet. Ledsageren vi har er politimannen John Møller, en litt tverr og særegen fyr med et varmt hjerte. Det er tydelig å se at dette hjertet banker mykt for en del av karakterene han beskriver fra de nederste trinnene på den sosiale rangstigen. Utskuddene og taperne beskrives med varme og forståelse. Så har da også Steen Christensen egne erfaringer med å befinne seg på bunnen. Når Møller i tillegg har et sunt forhold til en sunn kvinne, klatrer han i aktelse for min del.

(Jeg liker nemlig ikke detektivhelter som er forfylla, nevrotiske, relasjonsskadde og sosialt funksjonshemmet ...)

Utover selve intrigen (Hvem har myrdet?) gir Christensen et beskrivende tidsbilde av 80 og 90-tallets København. Han peker på  alvorlige mangler i de sosiale forholdene, uten å henfalle til moralisme og uten å heve pekefingeren. Her er han i tradisjonen fra Sjöwall og Wahlö. Noe er galt i Danmark.

Jeg har ikke tall på hvor mange bøker,spesielt krimbøker, jeg har lest. Men det jeg vet sikkert; det er ytterst få jeg dveler ved, husker og leser flere ganger. Denne boka er en av dem.

 

Dessverre er Christensen forlengst død og  bøkene hans utgått fra forlaget. men kanskje er du heldig og finner dem i en bruktbod?

(Jeg leter hver gang jeg besøker Kongeriget.)

Anbefales!

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2014 » Oktober 2013 » September 2013
hits