Det har gått litt tid...
HoboForlag som det fremstår i dag er ikke gammelt. Selve forlaget har hatt et "halvt slumrende" tiår fram til høsten 2009. Den høsten startet en slags "ny æra"; forlaget gikk public som man sier og etablerte produksjon utover det helt egne, og nesten private, markedet.
Jeg kjøpte rettighetene til utenlandske bøker; romaner, thrillere, diktsamlinger og biografier.
Et vendepunkt var å ta avgjørelsen å gi ut romanen Aldebaran på tradisjonelt vis.
Siden den gangen har mye forandret seg. Ikke minst har jeg forandret meg tror jeg.
Mye av forandringen ligger i synet på selve forleggeriet.
Jeg trodde i min naivitet at hadde man bare en god nok bok, så skulle resten nesten ordne seg av seg selv. Når jeg tenker tilbake ser jeg at det var mye jeg ikke visste. Og dette halvannet året har vært en eneste bratt læringskurve.
Hva har jeg lært om?
Bøker?
Som sagt, en god historie er ikke alt her i verden. Har man et godt utbygget markedsapparat, kan man selge skitt kamuflert som kanel. Dvs. hemmeligheten ligger i kombinasjonen av en "grei" historie, god markedsføring og gjerne medeierskap i de store salgskjedene.
Jeg har også lært at man som forlegger er nødt til å vurdere enhver tekst gjennom godt slipte kommersielle briller. Salgspotensialet foran alt, også foran et godt språk og en god historie.
Samtidig har jeg vel også lært at man bør bruke konsulenter til å bedømme en tekst. Konsulenter er gode å gjemme seg bak når du refuserer noe.
Jeg har vel også lært noe om hvor lite gevinst det er i lyrikk og poesi, selv om dette kanskje er springbrettet for mange forfattere og ikke minst ofte morsom lesning. Derfor vil jeg nok aldri si ja til å trykke en diktsamling. Penger rett i dass. Dessverre. (Med mindre den er VELDIG god!)
Forfattere?
Det kan sies mye om forfattere. Forfattere en underlig gjeng. Og det er så mange varianter. Du har de genuine talentene, som ikke vet om det selv. Du har de som er gode håndtverkere, men som ikke har noe særlig å fortelle. Du har de som har noe å fortelle, men som er dårlige håndtverkere. Og du har de som både er gode håndtverkere og har noe å si deg. Disse er i mindretall. Flertallet er de som ikke har noe de vil si og som ikke kan håndtverket; det eneste de vil er å være forfattere. Uvisst av hvilken grunn.
Uavhengig av hvilken gruppe forfatterne befinner seg i har de noe felles.
1, De har klokketro på egen fortreffelighet og sin egen histories allmenne interesse.
2, De forventer at deres bok er den eneste en forlegger skal bry seg om
3, De er vanskelige å si nei til
4, De overvurderer sitt eget salgspotensiale
Hvordan kan jeg påstå dette?
Vel - jeg har fått ganske mange manus tilsendt. Jeg sier ikke mer.
Aviser og anmeldere
Her er det så ymse. De fleste anmeldere er gode nok. Men jeg kan også se tegn på at anmeldere også er en underlig forsamling, spesielt i de mindre, lokale avisene. De store avisene har jeg fått paranoide ideer i forhold til; jeg mener de er i lomma på de store forlagene og at jeg skulle ønske det fantes korrupsjonsjegere innen kulturlivet.
I forhold til Aldebaran, har jeg slitt voldsomt med å få bladsmørerne til å anmelde den; hvor mange kulturjournalister som har fått tilsendt et eksemplar har jeg knapt tall på. Og jeg kan ikke huske å ha fått en eneste tilbakemelding i retur på mine henvendelser. Dette gjelder alt fra Dagbladet til Indre Krødsherad Amtstidende (Om det finnes?).
For jeg er heltsikker på at om jeg hadde hatt midler til å leie Litteraturhuset, invitere kulturjournalister og kultureliten for øvrig på øl, vin og dram, samt en matbit og muligheten til å mingle og sole seg i hverandres glans ? da hadde avisene bugnet over av anmeldelser av mine publikasjoner. Vanskeligere er nok ikke verden. Litt smøring, så ordner det meste seg. Med en god barbarésque i sikte hadde sikkert kulturredaksjonen i NRK dukket opp også.
(Jeg kan avsløre at hat-objektet mitt er Klassekampen. Fra den avisen hadde jeg ventet meg mer velvilje mot de små. Og jeg må si jeg angrer at jeg kastet bort tiden min i 70-årene på å stå på stands i byen og utenfor bedriftsportene i kulde og snø. I regn og sol, tidlig og seint for å pushe denne blekka. Jeg kjøper ikke aksjer der i dag. Avisen er ikke på min side likevel. )
Bokhandlere/bokhandlerkjeder?
Det er tydelig at bokhandlere som elsker litteratur er en utdøende rase. Det er nok dessverre lenge siden bokhandelen hadde en fot både i børsen og katedralen; når er det profitten som tydeligvis er det eneste fokus. Så får det heller være at enkelte større forlag slenger inn et eller annet ?smalt? nå og da. Det de hungrer etter er bestselgerne.
Og de store kjedene er i stand til å produsere dem selv. Har du muskler nok til å la kundene møte en vegg av boka di som det første de får se når de setter beina i en bokhandel, samtidig med at du fyller avisene med annonser for samme bok og sikrer deg anmeldelser i alle aviser, radio og tv ; - Vips! Der har du en bestselger.
Nå har jeg også oppdaget det snedige ved at forlagene eier bokhandlerkjedene.
De pløyer alt tilbake til seg selv. Det er vel ingen sak å kreve ca 40 % provisjon av en bok om den er publisert på eget forlag og distribuert via egne salgsnett? Deler av disse prosentene pløyes jo direkte tilbake til forlaget. Enkelte kjeder tar opptil 70 % av første bok for i det hele tatt å ta inn tittelen. For oss små betyr det tap fra dag (og bok) én. For de store betyr det penger i kassa uansett hvordan man ser på det. Hadde dagligvarehandelen (kanskje et dårlig eksempel?) operert på samme måten hadde det blitt skrik og skrål fra Rama. Anmeldelser og rettssak, bøter og straff. I kulturlivet er det fortsatt adelen som regjerer. Og kartellene.
Distribusjon?
Som om det ikke var nok, eier de stor forlagene også distribusjonsenhetene. Med andre ord; du henter penger fra alle ledd i kjeden og kan vel egentlig ta hvilken pris du vil; du tjener på det uansett. Men de små ? de vil tape. Jeg orker ikke skrive mer om det . Jeg blir bare sur.
Staten og innkjøpsordningen/bibliotekene
Staten kikker sløvt på dette tydeligvis. Hvor er Anniken Huitfeldt?
Og hvor er styringen over innkjøpsordningene?
Ser man på historien (dette er ren statistikk) er det vel de store forlagene som også har det tykkeste sugerøret ned i denne pengebingen. Innimellom glimter det til med en eller annen bok fra et lite forlag, men dette er unntakene. Regelen er Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm og de andre større forlagene. (Og så kan du ta deg faen på at en del av de små er kjøpt opp av de store?)
Og det er klart; hadde fordelingen vært annerledes, for eksempel med flere innkjøp i mindre kvanta kunne flere små forlag klart seg godt. Jeg hadde ikke behøvd at Staten kjøpte inn 1500 eller 1000 eksemplarer av mine publikasjoner. Hadde de kjøpt inn 200 stk av Aldebaran, hadde dette dekket trykk og produksjon, samt gitt mulighet for å utgi enda en bok.
Mangfoldet hadde økt. Men virkeligheten er annerledes. Dessverre.
Produksjonsformer?
Jeg hadde vel mer enn en anelse om hvordan bokproduksjonen skjer. Som gammel typograflærling fikk jeg innblikk i den grafiske verden og jeg må innrømme at jeg angrer litt på at jeg forlot den. Jeg nesten elsket å drive med typografi og layout. Jeg nesten elsket utskyting, lukten fra trykkeriet, lukten i mørkerommet, fra repro og plater (NB: Forrige århundre!). Linjene gikk tilbake til Gutenberg og kanskje er typografien og trykkekunsten det viktigste fagfeltet noensinne; Hvor hadde vi vært uten masseproduksjon av trykksaker som aviser og ikke minst lærebøker?
Men jeg ser nok mine begrensninger rent økonomisk i forhold til den tradisjonelle framstillingen av bøker, morsom eller ikke.
Bøker (Jo da, de kan være gode å holde i, dra fingrene over, lukte på..) er for kostbare for bitte små forlag å forholde seg til. Det er kostbart å produsere; selv om man gjør det i Polen, Litauen eller Kina. De er kostbare å frakte. De koster å distribuere. Salg er bundet av dårlige avtaler (Fastprisavtalen er jo det reneste røveriet og hører føydalismen til?). Provisjonene er høye i tradisjonelle bokhandler og distribusjonsnett.
Framtida for HoboForlag er nok e-boka.
Ved å ha hovedsakelig digital produksjon slipper jeg unna trykk og frakt. Produksjonskostnadene reduseres vesentlig! Det er miljøvennlig.
Digitale produksjoner kan markedsføres nesten hvor som helst og rimeligere enn ordinære bøker.
Som om ikke det var nok øker tendensen internasjonalt; e-boken selger mer og mer, mye fordi mediene (lesebrett, pad?er, pc og telefoner) er billige og allemannseie. Dvs man kan øke salg i volum for lavere pris og samtidig sitte igjen med større andel. Selger jeg for eksempel en roman som e-bok gjennom Amazon vil jeg sitte igjen med 70 % selv, til fordeling mellom forlegger og forfatter. Regner man inn sparte kostnader knyttet til trykk, transport, toll etc. er dette et enkelt regnestykke.
For de som fortsatt vil ha noe håndgripelig (og dyrt) er det ikke umulig å produsere små opplag, la oss si fra et par hundre og oppover og fortsatt kunne selge til en overkommelig pris uten tap. For HoboForlag vil nok dette bli framtida.
E-bøker i flere formater, tilpasset både iPhone, iPad, Kindle, Symbian, Cybook, Android, e-pub etc. Alt i en operasjon. Dataverdenen er helt utrolig!
Samtidig kanskje et mindre opplag eller Print-On-Demand. Slik slipper jeg unna gribbene i bransjen, sparer utgifter, beholder mer av overskuddet selv.
Garasjen er fortsatt full av bøker og jeg ser lite fremtidig gevinst i å fylle den ytterligere.
